Å dele gleden over barnet

Uansett hvordan et barn kommer inn i familien, enten det er hjemmelaget og følger biologiske slektsledd eller det er adoptert, så er gleden stor både hos foreldre og besteforeldre når barnet endelig er der – når helse og omsorgsforhold ellers er tilstede.


Noen bestemødre har fortalt at de kjente på en ekstra sterk lykke, faktisk sterkere enn når selv fikk barn. Nå har de ikke ansvaret selv, og de kan holde seg på sidelinja og bivåne det hele. De kan levere barnet fra seg når det gråter. Som mor og far må man prestere så mye; amming, lære å kjenne barnets signaler, finne ut hva som er normalt og hva som ikke er det, de må tåle nattevåk og ofte gjennomføre dagens oppgaver med et søvnunderskudd. Foreldrene kan kjenne en sterk glede over barnet, ved siden av følelser og tilstander som bekymringer, uro og slitenhet.


Jeg husker da vårt første barn var et par - tre dager gammel. På sykehuset fikk vi besøk av hennes morfar. Han satt ved siden av senga og studerte barnebarnet sitt som lå i trillevognen. På en måte som fremhevet hvert ord, sa han: - Hun er det peneste nyfødte barnet jeg noen gang har sett. Hele ansiktet hans understøttet budskapet. Det er svimlende krefter i slike ytringer, og jeg tror ikke far skjønte den virkningen det hadde på meg. Jeg kjente en enorm glede, takknemlighet og stolthet. Det at noen ser barnet ditt, beundrer det, liker det, leker med det, ler sammen med det, viser det kjærlighet – det gir krefter til foreldrene. De føler at deres barn er akseptert og tatt imot i familien og de føler seg verdifulle som foreldre. En god bivirkning er også at dette kan bidra til en sterkere binding mellom foreldrene og barnet.


Jeg har også sett lignende eksempler på helsestasjonen. Foreldrene kom med barnet sitt, og uansett alder – seks uker, seks måneder, ett år, fire eller tolv år – så ble det tent en varme i ansiktene deres når jeg fikk kontakt og dialog med barnet, skrøt av det eller observerte at barnet mestret en ferdighet. Noen ganger kunne barna selvsagt være sultne, trette, eller slitne etter timer i barnehage eller skole. Da var det ikke like lett å få til denne kontakten. Det kunne også være meg som hadde en dårlig dag, og som nærmet meg barnet på en forkjært måte.


Barn er født ulike. Derfor må ikke barn møtes etter en slags standard manual. Noen er robuste og tilpasser seg lett til omskiftende miljø, andre er mer hemmede og sjenerte. De siste kan klynke og gråte mer – de må trøstes og trygges, som å ha fysisk nærhet til foreldrene, til besteforeldrene eller andre som de kjenner. Enkelte barn, en tredje variant, er født urolige og er intense i sine følelsesuttrykk. Selv om alle disse er normalvarianter, vil de hemmede og urolige barna ha behov for å bli møtt på en gjennomtenkt og tilpasset måte. Dette vil bli beskrevet nærmere i et senere blogginnlegg, eller du kan lese om dette i Livet med barnebarna – Håndbok for besteforeldre, se menylinje.


Når foreldre ofte opplever at deres barn sutrer eller illskriker og viser ansiktsuttrykk som gjenspeiler at de er lei seg eller er sinte, kan gleden over barnet komme i bakgrunnen. Tanker som dette er ikke uvanlige: «Hva er galt med barnet vårt?», «Hva er galt med oss som foreldre?» Vi som er besteforeldre kan hjelpe foreldrene til å komme ut av denne hengemyra av negative tanker om barnet og seg selv. Vi kan berømme foreldrene for den gode omsorgen vi ser at de gir barnet sitt, og vi kan trekke fram de positive sidene ved barnet og vise at vi liker barnebarnet vårt som det er.

498 visninger