Barnebarn i sorg

Barn kan oppleve at et kjært familiemedlem får et langt sykeleie som ender med døden. Eller en nærstående kan dø brått ved akutt sykdom, ulykke eller selvmord. I familien rundt kan det være barn i ulike aldre som trenger informasjon og ivaretakelse som er tilpasset deres alder.

Det er leit å måtte fortelle et barn om det vondeste av det vonde. En bestemor, en bestefar, ei mamma, en pappa eller et søsken er døende. I beste mening kan voksne bli fristet til å pynte på sannheten eller tåkelegge realitetene, for å skåne barna. Likevel hører de farlige ord og setninger som «cellegift», «hun har sluttet å spise», og «smerter». I dagligtale kan vi bruke ord som «han har reist» eller «hun har gått bort» når døden har inntrådt. Barn kan oppfatte disse ordene helt konkret. For noen tiår siden tenkte mange voksne at det var best at barn ble holdt utenfor – sykdom og død skulle de spares for. Vi vet at selv små barn er ivrige på å tolke omgivelsene. De registrerer for eksempel at bestemor er opprørt når hun snakker i telefonen, at pappa er lei seg, og at han blir fortere sint. Barn fanger fort opp stemninger, og de lytter når vi voksne tror at de sover. Uten forklaringer vil barn bli overlatt til sin egen fantasi. Denne kan være mer skremmende enn hva realitetene er. Barn merker at dette ikke er greit å snakke om for de voksne. Deres fantasibilder blir dermed ikke korrigert, og barnet kan bli ensom og engstelig i sin prosess med å bearbeide tapet.


Selv små barn trenger å få vite sannheten om det vanskelige som skjer. «Bestemor har fått medisin mot kreft, men sykdommen er sånn nå, at denne medisinen virker ikke lenger. Hun vil dø om kort tid.» «På sykehuset passer de godt på pappa, og de gir ham medisiner slik at han ikke har smerter.» «Vi er alle lei oss for dette, og vi voksne må også gråte.» «Selv om vi er lei oss, er det lov å leke og ha det gøy. Det er også lov å le.»

Litt større barn vil kanskje uroe seg for hvordan livet blir videre for familien. «Vil vi ha råd til å bo i dette huset, etter at pappa er død?» «Hvem kan jeg fortelle vanskelige ting til når mamma ikke er her mer?» «Bestefar hjalp meg ofte med leksene – hvem skal jeg gå til nå?»


Dersom det er et søsken som dør, kan barnet føle at det selv har mindre verdi. Alt fokus er på den døde søsteren eller broren. Det sies utelukkende fine ting om henne/ham. Også skyldfølelse kan snike seg inn hos gjenlevende søsken, ofte basert på alminnelige søskenintriger: «Jeg la skylden på henne den gangen jeg hadde laget riper på det nye stuebordet.» «En gang hatet jeg henne så intenst at jeg ønsket hun var død.»


Alderen på barnet vil avgjøre hva det forstår av døden. Opp til fire år vil barnet ikke oppfatte døden som endelig. De vil savne den som er død på samme måte som de vil svane noen som er på reise. Etter hvert som barnet modnes, vil det forstå at døden er endelig. Nå kan de fundere på hvordan det er å være død: «Hvordan ser huset til mamma ut oppe i himmelen?» «Vil bror få yndlingssjokoladen sin der oppe?» Etter tiårs alder får barnet omtrent samme forståelse for døden som oss voksne. Enkelte kan bli redde for at andre i familien kan dø eller at de selv kan bli syke og dø. En uskyldig infeksjonssykdom kan derfor utløse engstelse for et nytt tragisk dødsfall.

Barn trenger udramatiske og konkrete forklaringer til hva som skjer. Noen barn får være med å se den som er død. Da kan man for eksempel på forhånd si at den som er død er kald på huden, puster ikke og kjenner ikke noe, verken smerte eller annet ubehag. Barnet kan legge ei tegning eller legge blomst ved siden av.


Å få delta slik – sammen med gode voksne som gir trygghet ved at de forklarer, og forsikrer om at barnet vil bli godt ivaretatt i familien videre, som holder rundt barnet, eller gir klem – vil bidra til at barnet kommer inn i en sunn sorgprosess. Besteforeldre kan også i tida etterpå være åpne for å la barnebarnet prate om den som er død. Barn kan lage fantasifulle tegninger om hvordan de tenker seg at for eksempel en kjær, avdød bestefar har det oppe i himmelen. Man kan også legge til rette for at barnet får lage ei samling av minner – det kan være halstørkleet til bestefar, ei lommelykt eller noe annet.


Nettstedet www.kreftforeningen.no har et informasjonshefte som heter Når foreldre dør. Her kan man lese mer om hvordan barn på ulike alderstrinn reagerer, hvordan de opplever situasjonen og hvilke tanker de gjør seg. Her beskrives også hva voksne kan gjøre for å hjelpe og støtte barna.

Lenken følger her: https://kreftforeningen.no/wp-content/uploads/2018/08/nar-foreldre-dor-feb17w.pdf

482 visninger