Boka er her!

Det å skrive bok kan sammenlignes med et langt svangerskap.

For meg startet det for tre år siden – jeg fikk lyst å skrive en bok for besteforeldre. Etter litt flørting med Orkana forlag fikk jeg et JA. Vi skulle lage boka sammen!

Jeg intervjuet besteforeldre og samlet fagstoff. Når man venter barn, må man skaffe utstyr. Jeg kjøpte en MacBook. Med den på fanget økte sidetallet, avsnitt og kapitler fant sin plass. Setningene kom ikke alltid så lett ned på skjermen. Jeg måtte tygge på formuleringene, prøve dem ut, jeg måtte slette setninger og flytte om på sider. Mine egne betrodde hjelpere ga meg nyttige tilbakemeldinger og heiarop.

Det er ikke alltid like produktivt å arbeide med manus i sitt hjem – katten skal ha vaksine, ei bukse skal legges opp, det er supertilbud på kaffe i nærbutikken, hundehår i trappa, og «hva i all verden skal vi ha til middag?». Det var mye som kunne forstyrre meg. Barnet hadde tidvis liten tilvekst i de hjemlige omgivelser. Jeg lånte et hus for en uke og fikk fart på sidene. Jeg reiste med hurtigruta til Trondheim, også det ga manuset god fremgang.

Jeg har båret frem barn før, så jeg visste at dette kunne bli anstrengende. Med denne partneren, Orkana, ble det en lekende tango, men med krevende partier. Disse partiene handlet om noter og kilder. Ved henvisning til bøker skal sidetall oppgis, ved henvisning til artikler på nett skal hele nettadressen være med. Min partner var tydelig på at lesere lett skal kunne se hvilke kvaliteter dette barnet er bygget på. Nå måtte jeg på ny reise med hurtigruta – denne gangen helt til Bergen – for å komme i havn med dette. Det gjelder å ha det behagelig mens man strever.

I svangerskapets siste trimester[1] hadde Orkanas konsulenter hadde sagt sitt, språkvask og korrekturlesning var unnagjort. Vi var over den kritiske fasen og barnet var levedyktig.

Da boka gikk til trykkeriet merket jeg kynnere[2]: Jeg var urolig, gikk rundt meg selv, kunne pusse tennene tre ganger i løpet av formiddagen og var ikke alltid helt til stede i samtalene hjemme.

Vi ventet. Barnet ville ikke bli født til termin, det skjønte vi, men riene ble sterkere.

I dag. Endelig. Kom barnet.

Bøkene. De kom ikke med storken, men med varebil. Vekt 628 gram, lengde 24 cm. Friskt utseende, med en styrke i uttrykket.


Jeg tok opp ei bok, strøk over den, luktet og åpnet den. Jeg møtte sider som jeg kjente igjen. Mi bok! Vår bok! Stoltheten og kjærligheten steg i meg – så praktfull den er!

Livet med barnebarna – Håndbok for besteforeldre har sett dagens lys.

Jeg gleder meg til å vise boka frem. Dette skjer i morgen, onsdag 31.oktober kl. 19.00, på Tromsø bibliotek. Du er hjertelig velkommen! Her vil det også være mulighet til å kjøpe den. Dersom du ikke har anledning til å komme eller på bor på et annet sted i landet, kan du spørre etter den i bokhandelen. Du kan også bestille den på www.orkana.no eller www.haugenbok.no.

Se gjerne under denne bloggens meny for mer informasjon, og her vil du finne en smakebit med noen sider fra Livet med barnebarna – Håndbok for besteforeldre.

[1] Trimester = tre siste måneder av svangerskapet


[2] Kynnere = svake, svake rier

591 visninger