Den første overnattinga

Det er gått fem måneder siden vårt barnebarn kom fra adoptivlandet. I disse månedene har det kun vært foreldrene som har gitt den nære omsorgen; trøstet, gitt måltider, lagt ham, badet og stelt ham. At det bare har vært dem er særlig viktig for tilknytningen når barnet er adoptert. Bare to-tre ganger har jeg passet ham, uten foreldrene tilstede. Jeg har da gitt mat og lagt ham for en middagslur, og det hele har kun vart et par-tre timer.


Familien har flere ganger vært hjemme hos oss. Bestemor sin gode gutt finner lekekassen i stua. Nesten alltid velger han ut en bil blant alle lekene. Den kjøres framover med god motorlyd – brrrr, den kjøres sakte bakover med ryggelyd – bip-bip-bip. Alle flater prøves ut som bilveier; bordkanten, stolsetet, sofaen, gulvet. Bestemor sin gode gutt er blitt godt kjent med hovedrommene i huset, og vi har bevisst latt ham bli kjent med soverommet. Der er senga hans, og der sover bestemor. En gang, under et besøk, la mammaen ham i senga her, og han sov middagsluren sin.


Så kom ettermiddagen: Foreldrene skulle på et møte i barnehagen, han skulle prøve å overnatte for første gang. "I natt skal du sove hos bestemor og bestefar". Dette hadde foreldre sagt for å forberede ham. Kjent sengetøy var med, likeså koseputa hans. "Baby-callen bruker du slik ...", forklarte min datter. "Den trenger vi ikke", svarte jeg. En sånn har vi aldri brukt til våre barn. Det er ikke alt av nytt utstyr som er nødvendig.


Det ble et greit farvel med mammaen, og det ble tid til mer lek. Jeg tegnet en bilvei på et ark og lot ham kjøre med blyanten. Dette var spennende, ei kort stund. Så var det tilbake til lekebilen igjen.


Jeg vet hvordan rutinene er i hjemmet til bestemor sin gode gutt, hvordan måltidene skal gjennomføres og hvordan stell og legging foregår. Jeg vet hvilken god-natt-sang som synges. Alt dette ble fulgt til punkt og prikke denne kvelden. Med hodet på puta og dyna over seg sa vi «god-natt» og «jeg-er -glad-i deg». Jeg hørte litt småprat fra rommet. Så var det stille...


... helt til klokka åtte neste morgen. En blid gutt sa «heiaaa». Det ble morgenstell, frokost, tannpuss, ytterklærne på – så ruslet vi av gårde til barnehagen. Oi, vi var for tidlig ute, vi måtte ta en omvei. En fotball lå foran en garasje, en trampoline i en hage – spennende. Nå måtte jeg prøve ut avledningsteknikker for å unngå og overskride de private tomtegrenser. «En-to-tre – løp!», «Der er en fugl.» Så kom vi til en lang, smal sølepytt. Bestemor sin gode gutt vet godt hva slike betyr av spenning og fornøyelse. Foreldrene vet godt hva de betyr av våte klær. Han stilte seg opp ved enden av pytten og ga meg et ubetalelig, godt smil. Jeg gjorde en rask vurdering: «Den er ikke dyp, den er ikke gjørmete, ok, han får lov.» Han sprang flere runder, fram og tilbake, vannet sprutet oppover støvlene. Så skulle han til å sette seg ned. I vannet. Nei ...! Jeg fanget ham opp i samme øyeblikk, og bar ham et godt stykke bortover. Nå gikk han til streik, han la seg rett ned på bakken, nektet og gå. Hva skulle jeg gjøre? Synge? «Er du veldig glad og vet det, ja, så klapp (han klappet) ... Er du veldig glad og vet det, ja, så hopp (han reiste seg) ... Er du veldig glad og vet det, ja, så gå (han gikk! Smilefjes).


Endelig var vi framme i barnehagen. Selv om turen ble noe utfordrende for meg, så har aldri denne kjente veibiten har gitt meg så mange interessante observasjoner og opplevelser.

789 visninger