En hyllest til middagskvila

Hva gjør du om du utpå ettermiddagen kjenner at kroppen er sliten, at det er vanskelig å følge med på nyhetene eller å være i engasjert samtale med et familiemedlem?

Føler du at du blir betraktet som lat og forsømmende om du legger deg ned på sofaen med pleddet godt rundt deg? Noen foretrekker heller å gjøre yoga-øvelser, ta seg en joggetur, leke med barnebarna eller gå tur med hunden, når de kjenner seg trøtte. Selvsagt er det fint om de får energi av dette. Det ene trenger heller ikke å utelate det andre. Jeg, for min del, foretrekker sofaen. Det er SÅ herlig når søvnen napper tak i meg, drar meg inn i en drøm, og vekk fra gjøremål og plikter. Og så, etter en halvtime, eller mer, våkne, og merke at kroppen er fornyet og bevisstheten er klar.

Jeg tilhører en familie hvor middagskvil er hellig. Etter at vi søsken fylte 10-12 år, var det vi som tok oppvasken etter at lapskausen, fiskegratengen eller frikasséen var spist. Dette arbeidet måtte foregå omtrent lydløst, av hensyn til de voksnes avkobling i etasjen over. I hjembygda mi bodde også tanter og onkler, og alle bevilget seg denne pausen.

Vi, ungene, lærte oss tidene for middagskvil hos de forskjellige. Og skulle vi glemme, så visste vi at etter klokka fem var det som regel trygt å våge seg på besøk, uansett til hvem av dem.

Da jeg ble voksen kom jeg til å merke at hos mange er denne pausen om ettermiddagen ikke helt godtatt. «Nei, jeg, jeg sover da ikke middag!», «Det gjør jeg da ikke.» Jeg har merket i tonefall og mimikk at det nærmest var en fornærmelse å bringe spørsmålet på bane.

Kan det være sånn at dersom man vil vise seg vellykket, skal man ikke innrømme at man har behov for å hvile? Det er vel slik at vi alle vil vise oss sterke, enten vi er i voksen alder eller i pensjonistalder. Det gir status å stå på, døgnet rundt, og klare alle dagens aktiviteter med jobb, barn/barnebarn, trening og husarbeid. Man sløser da ikke bort tida på å hvile seg. Da gir det mer aksept å snakke om alle oppgavene man mestrer, enn for eksempel å fortelle at man ofte unner seg ei himmelsk god middagskvil for å hente seg inn.

Jeg har en godt voksen tante, hun er over nitti, og har alltid startet dagen tidlig. Hun sa en gang: «Alle trenger en pause utpå dagen, og når man har passert femti, må man ha ei god middagskvil.» Besøk til henne kan forresten skje etter at klokka har passert tre.

Hun får støtte av forskningen. Et nettsted som heter www.forskning.no refererer til en omfattende studie som viser at regelmessige middagslurer reduserer risikoen for hjerte- og karsykdommer med 37 prosent. Med en mer enn en tredjedel! Stress vil derimot øke risikoen. Det som er behagelig er, med andre ord, ofte sunt.

Om normene i dag er slik at det gir status med travelhet og å være «på» hele dagen, uten hvil, så får de bare være det. Jeg lever jeg etter min tantes ord; når jeg føler behov, legger jeg en kubbe i vedovnen og inntar sofaen.

413 visninger