Husflid i førjulstid

Vi er i november. Snøskuffa er i daglig bruk mange steder i landet. I Tromsø har brøytemannskapene hatt en stri tørn med snørydding. Trimturene mine krever tjukk genser, votter og lue, og ullpleddet er uunnværlig under middagskvila på sofaen.


Denne tida har også et annet kjennetegn: Husflid.


Noen sager og høvler, dreier og pusser, oljer og koster vekk spon. Andre strikker votter, lester, luer, gensere eller kanskje ullbukser til barnebarna. Tråder festes, det toves og dampes. Det durer i symaskiner – kanskje blir det barnetøy av stoffbitene? Noen hekler, broderer eller lager fine julefigurer som nisser, snømenn, engler og klokker. Mange sitter også ved veven, og fine matter og løpere kan etterhvert klippes ned. Mye av det som lages, ser man for salg under de mange julemesser som nå vil arrangeres rundt omkring.


Vi som er godt voksne kan huske fra vår barndom at husflid var en nødvendighet.

Man skaffet mat og klær til veie ved egen innsats og fra nærområdet, i stor grad.

Plagg skulle være holdbare og gå i arv. Det var nødvendig med gjenbruk. En avlagt kjole kunne omskapes til et fint skjørt eller en bluse. Plaggene fikk også forlenget levetid ved at de ble lappet pent eller stoppet. Til slutt fikk stoffet sin siste funksjon i de vevde mattene. Arbeidstøyet måtte være av god kvalitet. Det måtte være solid ullundertøy til de som arbeidet utendørs, og også ullvotter og -lester måtte til. Langs kysten strikket man totomlinger til fiskerne – votter med en tommel på innsiden og en på utsiden. Dermed kunne man dreie votten rundt, da ble votten jevnt tovet og det ble en jevn slitasje.


Jeg kan huske bestemor sitte ved rokken og spinne garn. Ulla kom fra sauen i fjøset. Det beste fottøyet på kalde vinterdager var lugger – altså strikkede og tovede lester med en tjukk, påsydd såle. Sålene var laget av tett sammensydde, gamle ullplagg. Jeg var lykkelig eier av et par hvite, varme lugger. De var dekorerte med border i farget garn. Det kjentes som å springe barbeint i snøen, så lette var de på foten.

Bestefar drev med en slags makramé – han reparerte fiskegarn. Både spinning og bøting av garn fikk jeg prøve, og jeg fikk anerkjennelse når jeg etterhvert lærte teknikkene.


Mor satt oppe om kveldene og sveivde rette og buede sømmer på symaskinen. Det ble til bukser til brødrene mine og kjole eller skjørt til meg. Ofte plagdes hun – maskinen ville ikke samarbeide. Vi moret oss over hennes alternative bannskapsuttrykk, for hun ville ikke bruke de ordene som begynner på d, f eller h.

Far gjorde andre ting. Han lagde lutefisk og la ned sursild. I hans selvsnekrede kjøttrullpresse lå det som skulle bli godt pålegg i jula.


Jeg er glad for at tradisjoner som dette føres videre gjennom Norges Husflidslag. Selv tilhører jeg et av de mange lokallagene; Kvaløysletta husflidslag. Her finnes erfarne medlemmer som gjerne lærer bort teknikker til oss mindre erfarne. Man blir inspirert og opplever et fint fellesskap. For det er artig å skape noe sammen. Jeg har nylig tatt steget inn i en ny verden: Vevingen. Jeg er fasinert over det nettverket av tråder som veveren organiserer på en finurlig måte slik at det til slutt blir en fin matte, en løper, et sjal, et pledd eller noe annet. Av erfarne vevere hører jeg fremmede ord som halvdreiing og dragrustning, og jeg forstår at veving gir uendelig mange muligheter. De neste dagene er det jeg som skal tre tråder i hovler og i skje, og forbinde skaft og veksler med hverandre. Jeg har gått på kurs, og heldigvis kjenner jeg flinke vevere som er villige til å hjelpe meg.



Å drive med husflid er å ta vare på tradisjoner. Det er å passe på at gamle teknikker ikke blir glemt. Jeg føler at det også er å hedre våre formødre og -fedre, for deres kunnskaper, ferdigheter og strev. De lærte oss ulike typer håndverksteknikker. Nå er det vår oppgave å sende skyttelen videre til neste generasjon.

401 visninger1 kommentar