Med saldo i minus

Det er oktober og vinteren kommer nærmere.

Tenk deg en familie som har dårlig råd. La oss si at de har tre barn – de trenger varme vinterklær og -sko. Noe kan muligens kjøpes brukt. Sko til små barn bør ikke arves. Alt dette er innkjøp som vil kreve noen tusenlapper. Med lav inntekt og høye utgifter vil dette merkes hardt på kontoen. Hvordan kan familier i en slik situasjon få de økonomiske endene til å møtes? Vil de kutte på matbudsjettet, utelate frukt og grønt, kjøpe billige og dårlige middager? Må barna si nei til bursdagsinvitasjoner fordi de må ha med gave? Må den planlagte reisen til besteforeldrene droppes? Vil de velge å ta opp forbrukslån?

Ofte er det de sosiale arenaer som må vike – det blir sjelden penger igjen for å gå på kino, reise på ferie eller spise på et utested. Mange barn og unge kan heller ikke ta del i de samme fritidsaktiviteter som deres jevnaldrende. Noen må være alene hjemme, ofte, fordi foreldrene må ha to jobber for at saldoen på kontoen skal gå i pluss.

Det finnes ulike definisjoner på fattigdom. Den strengeste definisjonen er at man ikke har nok for å dekke basisbehovene som mat, klær og husly. Dette kalles absolutt fattigdom. I Norge er det vanlig å definere fattigdom ved at personens/familiens inntekt er under 60 prosent av medianinntekten, og at dette har vart over tid. Familiens strengeste behov blir dekket, men de har lite igjen utover det. Dette kalles relativ fattigdom – altså fattigdom sett i forhold til størstedelen av befolkningen i et land.

Medianinntekten er dette: Man stiller alle nettoinntekter opp ved siden av hverandre i stigende rekkefølge. Er det 101 inntekter, vil inntekt nr. 50 være medianinntekten, er det 100 inntekter vil gjennomsnittet av de to inntektene i midten, altså nr. 50 og 51, utgjøre medianinntekten. En familie bestående av to voksne og to barn som i 2015 hadde en samlet inntekt på under 445 000 ville da ha tilhørt lavinntektsgruppen.


Man vet at det å vokse opp i fattigdom gir en betydelig økt risiko for å utvikle helseplager. Barna har seks ganger så høy sannsynlighet for å utvikle angst, depresjon og atferdsproblemer enn andre. Dessverre har de også større sannsynlighet for selv å bli fattige når de blir voksne.


I forrige uke ble forslaget til statsbudsjettet for 2019 lagt fram. Av alle poster har jeg reflektert spesielt over barnefattigdom i Norge, for postene på familiebudsjettene er nemlig også tallrike. I noen familier dekker ikke inntektene for de nødvendige utgiftene.

Det blir flere og flere fattige barn i vårt land. Statistikk viser at dette gjelder ett av ti barn. Tallet er doblet siden år 2000, og dessverre er denne trenden økende.

Myndigheter har ulike tilskuddsordninger som kommuner og frivillige organisasjoner kan søke midler fra. I mange kommuner finnes det nå utstyrsbaser, hvor fritidsutstyr kan lånes gratis. Familier med vanskelig økonomi kan, i noen kommuner, få et opplevelseskort som gir dem gratis tilgang til kultur- og fritidsaktiviteter. Dette er vel og bra, men ...

... størrelsen på barnetrygden har holdt seg på samme nivå siden 1996. I over 20 år!

Beregninger viser at dersom denne hadde vært indeksregulert og fulgt prisveksten, ville det i dag ha vært 18000 færre fattige barn.

Behandlingen av statsbudsjettet vil fortsette utover høsten. Mine inderlige ønsker er at politikere enes om å tilgodese behovene til familier med lav inntekt, og at de gir en solid økning av barnetrygden.


Kilder: FN-sambandet(www.fn.no), Voksne for barn(www.vfb.no), Barne- ungdoms- og familiedirektoratet(www.bufdir.no), Tromsø kommune(www.tromso.kommune.no)

288 visninger