Mine egne besteforeldre som rollemodeller

Mine besteforeldre bodde like ved. Det var bare å springe over et lite jorde, så sto jeg i kjøkkenet hos dem. De var milde og lyttende. Jeg husker en skuff i kjøkkenbordet der det var skatter; et mørkerødt skrin som inneholdt mange ulike knapper, noen postkort og en åpnet pose med drops. Bestemor hadde alltid god tid – slik jeg husker det. For henne passet det bestandig å få besøk av meg. Jeg kunne hjelpe henne med å nøste garn fra ei hespe eller skrelle poteter, samtidig som vi småpratet. Noen ganger beklaget jeg meg, det kunne være at jeg mente at min mor påla meg for mange oppgaver hjemme, eller at brødrene mine var plagsomme. Bestemor lyttet på en måte som ga meg en styrke. Hun tok likevel ikke parti. Det litt ulovlige var at hun lærte meg å drikke kaffe – med mye melk i, og med skuffkake til – selv om jeg var ei småjente.


Også bestefar var nærværende. Han var ukependler, og vi søsken så fram til helgene da han kom hjem, bærende på en grå ryggsekk. Spenningen var stor da vi fikk lov til å åpne den. Øverst kunne det ligge et interessant blad, noen bananer og av og til en gave til bestemor. Han viste glede ved å se oss ungene igjen, og han hadde mye å fortelle. Hjemme var han ofte kledt i flanellskjorte, arbeidsbukse og med ei kasjettlue på hodet. Vi to hadde som regel vår tid sammen utendørs. Jeg var i nærheten mens han reparerte et gjerde, spikket tollepinner til båten, eller mens han satt på trappa og rensket bær. Hvis jeg skulle ut på en liten reise, kunne han gi meg en blå femkroneseddel eller en oransje tikroneseddel. Dette var på 60-tallet, og følte jeg meg heldig.


Besteforeldrene mine hadde en sterk respekt for mennesker og dyr, og de mente at det måtte være rettferdighet mellom mennesker. Jeg tror de ønsket å overføre disse verdiene til oss ungene. De lærte meg også ferdigheter i dagligdagse, praktiske oppgaver.


Når jeg tenker på hvilken bestemor jeg vil være, så kommer disse to – bestemor Nikoline og bestefar Karl – fram i minnet. Jeg ønsker absolutt å hente mye fra dem i min rolle overfor mitt barnebarn:

· Gi ham tid

· Være lyttende

· Lære ham praktiske ferdigheter

· Vise ham betydningen av respekt og rettferdighet

· Når jeg ser at han har behov, vil jeg gi ham økonomiske bidrag


Å gi tid til barnebarnet mitt kan også kombineres med avlastning av foreldrene hans. De vil begge etterhvert gå tilbake til sine fulltidsjobber. Noen ganger vil de måtte reise utenbys – for oppgaver knyttet til deres arbeid. Andre ganger kan de være syke eller presset på andre måter. De vil også innimellom ha behov for alenetid en kveld eller ei helg. Så, ja, jeg vil møte deres behov ved å stille opp som barnevakt, og jeg gleder meg ved tanken på det.


Samtidig må jeg kjenne på egne krefter og mine andre behov. Det kan være at jeg kjenner på begrensninger som gjør at jeg vil velge å si: - Nei, i dag passer det ikke. Det kan også hende at jeg vil prioritere etterlengtet kjærestetid med mannen min eller en venninnekveld. Da må foreldrene finne andre løsninger for pass og samvær med godgutten. Det vil de, og det må de, godta.

420 visninger1 kommentar