Norge trenger flere barn

Noe har skjedd de siste tiårene: Kvinner er eldre når de får barn, 29 år i gjennomsnitt, og de får færre barn. For 50 år siden så dette annerledes ut. Da var åtte av ti førstegangsfødende kvinner under 25 år, og det ble født 2,5 barn per kvinne. I dag er kun to av ti under 25 år og det fødes 1,6 barn per kvinne. Denne nedgangen betyr at vi på sikt kan få problemer med å rekruttere yrkesutøvere til barnehager, skoler, helsestasjoner, legekontorer, sykehus, sykehjem, bibliotek og alle andre virksomheter. Noe må gjøres.

Hva skyldes dette? Ingen vet svaret sikkert, og det tas til orde for at det må forskes mer. En lege ved Folkehelseinstituttet mener at unge mangler kunnskap om at fruktbarhet går fort ut på dato – for kvinner faller den nemlig raskt fra 35 års alder. Sånn grovt regnet vil dette bety at norske par har kun seks år på seg for å lage det antall barn de ønsker å få. Seks år er kort tid i denne sammenheng.

Jeg må tenke tilbake. I min ungdom oppfordret de voksne oss til å få utdanning og ha en rimelig grei inntekt, før man stiftet familie. «Vent med å få barn, bind deg ikke for tidlig», var mantraet. Budskapet fortsatte til neste generasjon – det er smart å være på plass i livet før man setter barn til verden. For det kan bli magert med en liten leilighet, krevende studier og små barn som trenger kontakt og omsorg, ved siden av en trang økonomi.

Det er ikke rart at årene går, og fødsler og småbarn skal så falle inn i det smale tidsvinduet som bare er seks år. Bare seks år.

Det krever nemlig tid å komme på plass i livet fordi:

· Det krever tid å finne seg en partner å elske, og som man ønsker som mor eller far til sine barn

· Det krever tid å samle studiepoeng for å komme inn på det studiet man ønsker

· Det krever tid å gjennomføre et utdanningsløp

· Det krever litt tid å etablere seg i sin første jobb etter endt utdanning

· Det krever tid å opparbeide seg økonomi for kjøp/leie av egnet bolig

· Det krever tid å modnes for å bli klar for det ansvaret som ligger i foreldreoppgavene

Det har nok skjedd en kulturendring også. Ungdom vil bruke tid på å realisere seg selv, dyrke sine interesser og leve livet. Jeg tror også ungdom i tidligere tider i større grad enn nå lærte å gi omsorg for barn. I dag mangler de den samme erfaringen og tryggheten når de trer inn i rollen som mamma eller pappa.



Statsministeren sa i nyttårstalen at hun mener nordmenn må lage flere barn, og at det må tilrettelegges slik at det blir lettere å velge å få barn i studietiden og tidlig i karrieren. Noen mener at vi kan lære av Danmark som lenge har hatt en kampanje. De legger ikke skjul på hva som skal til: «Do it for Denmark» og «Knald for Danmark».

Som bestemor til et adoptert barnebarn har jeg sett at adopsjon gir kraftige innhogg i familiens økonomi. Selv om det gis statlige tilskudd må foreldrene punge ut, mye. Kunne andre tiltak være å øke den statlige støtten og påvirke til at flere barn adopteres? Kan ordningen med assistert befruktning bedres? Kan manglende fødselstall veies opp med økt innvandring? Vil økt barnetrygd påvirke fødselstallet? Vil bedre støtteordninger for grupper som studenter og enslige gjøre valget om å få barn lettere? Er gratis barnehage en av løsningene?

Uansett, det er lite vi besteforeldre kan gjøre, sånn rent konkret. Men det kan hende at vi bidrar indirekte. En utenlandsk studie viser at besteforeldres hjelp til pass av barnebarn har betydning for om kvinner velger å få barn. Om dette gjelder for Norge, vet man ikke sikket.

For oss har denne utviklingen ført til at vi får færre barnebarn. Vi har færre å fordele oppmerksomheten vår på og færre å kjøpe jule- og bursdagsgaver til.

Men hvem skal pleie oss om 20-30 år dersom denne trenden fortsetter?


Kilder: Statistisk sentralbyrå og NRK

141 visninger