Small talk om barnebarn

Besteforeldre vil gjerne snakke om sine barnebarn. På jobben, på venterommet, i garderoben, på kafé – overalt. Det er SÅ mye å fortelle om.


For en tid siden satt jeg sammen med ei eldre dame på bussen. Hun hadde for noen år tilbake mistet mannen sin. Jeg visste at hun har barnebarn, så jeg trykket på den knappen. Med smil i stemmen og stolthet i blikket fortalte hun at hennes sønnesønn ofte kom innom henne etter at han var ferdig på skolen. Han likte så godt brødene hun bakte, og hun passet på å ha nok salami i kjøleskapet. Denne gutten trente judo, fikk jeg vite, han likte matte og han lærte henne hvordan å utnytte smarttelefonens muligheter. De andre barnebarna bodde dessverre en flyreise unna, men hun prioriterte å reise dit, helst fire ganger i året. Nå holdt hun på å strikke ei ullbukse til den yngste. Hun hoppet av, eller rettere sagt vred seg ut av bussen – det var gikta – før meg.


Etterpå kom refleksjonene til meg: Barnebarn kan ha umåtelig stor betydning for sine besteforeldre. De kan gi de eldste et livsinnhold og et livsmot, et lys å strekke seg etter når sorg og savn gjør seg gjeldende. De kan være besteforeldrenes monokkel for å se strømninger i denne nye tida som er nå.


En annen gang var det en bestefar jeg ble sittende ved siden av. Jeg kjenner ham ikke så veldig godt. Denne dagen fant jeg ikke så mye å si om været, så jeg trykket på barnebarn igjen. Han kom lett i gang, og han fortalte:

Mannen gledet seg over å være blitt pensjonist. Nå hadde han mer tid til barnebarna. Han hentet den yngste i barnehagen en dag i uka, og da de kom hjem, la de seg på gulvet i stua. Her kunne de kikke i bøker eller bare være stille og hvile. Senere ble det middag og aktiviteter utendørs. Også i hans øyne kunne jeg se stjerner av glød og engasjement. Jeg fortalte at jeg holdt på å skrive bok for besteforeldre og at jeg var opptatt av at den også skulle rette seg mot bestefedre. Mannen ble nå særlig engasjert, og fortalte at hans egne bestefedre hadde vært fjerne og lite deltakende da han var liten, mens bestemødrene hadde stilt godt opp for barnebarna. Han generaliserte, han tror at de fleste i hans generasjon opplevde det samme. Min medpassasjer har en klar oppfatning av at dagens bestefedre mangler rollemodeller. Denne gangen så jeg et lett hopp ut av bussen, selv med et handlenett og en Fjellreven-sekk på ryggen. Og jeg tenkte: «Er det slik at bestefedre i dag er mer tilstede enn hva de var for en-to generasjoner siden?» Jeg tror det. Mannsrollen har gjennom de siste årene endret seg mye, og det kan ha blitt mer legitimt for dem å gi oppmerksomhet og tid til barn og barnebarn.


Et siste eksempel på engasjement er dette: En venninnegjeng i besteforeldrealder møttes regelmessig på kafé. De hadde mye å prate om. Temaene handlet ofte om høyt blodtrykk, lavt stoffskifte, hard influensa og svekket syn – likeledes om barnebarn som sov lenge i vogna utendørs, som framførte stykker på revy, spilte cello, og som de lagde sushi sammen med. Med sju-åtte stykker rundt bordet ble alt dette for mye. De inngikk derfor denne kontrakten:

Hver og en fikk heretter legge ut om én diagnose og ett barnebarn!

296 visninger1 kommentar