Sommerens badeliv

Det var en følelse av plaskende forventning når jeg som barn på varme sommerdager småsprang ned i fjæra. Jeg var kun iført badedrakt og hadde et håndkle over skulderen. Baderingen var tredd over hodet. Ellers var jeg utstyrt med to regler: 1. Ikke bade like etter å ha spist (for da kunne man drukne), 2. Aldri bade alene.


I dag bruker jeg lang tid på å herde meg for det kalde sjøvannet; først gå ut til vannet når lårene, så til magen, «d-d-d-d-det var kaldt», og endelig til skuldrene. Den gang var dette gjort på et øyeblikk, her skulle det ikke spilles tid. Så var det å hengi seg til gledene: Det var om å gjøre og sprute mest mulig vann på de andre, holde pusten lenge under vann, hyle, rope og le. Vi lagde de beste sommerlydene. Heldigvis var badeplassen langt unna voksne som forlangte fred i middagskvila.


Den flytende, glatte blæretangen, alltid i bevegelse, den ville gjerne berøre kroppen min. Nei takk, uønsket! Jeg hadde god oversikt over hvor tangklasene var lokalisert, og jeg styrte greit unna dem.


En av mine brødre hadde lange, blå svømmeføtter. Jeg kunne se ham med ekstra fart gjennom vannet, lengre ut. Også min jevnaldrende sommervenninne hadde gode svømmeferdigheter. Mens jeg strevde nær fjæresteinene, kunne hun svømme helt ut der båten lå fortøyd. Så klatret hun oppi, og sekunder senere stupte hun elegant uti. Hun bodde nemlig i gåavstand til kommunens svømmebasseng, som hun ellers i året brukte flittig. Jeg holdt meg altså på grunna, og passet på at jeg sto botn overalt. Med baderingen klarte jeg etterhvert å ta noen svømmetak. Vi, fra bygdene, fikk svømmeundervisning først i fjerde klasse. Det var en dagsreise fram og tilbake. To timer med lokalbåten, to skoletimer i bassenget, litt tid til å kikke i butikkvinduene og så hjem med samme båten. Etterhvert lærte jeg å svømme, men god ble jeg aldri.


I tillegg til å være en fin sport, kan svømming kan være livreddende. Barns svømmeferdigheter er ikke spesielt gode, sett under ett. Mange barn kan ikke svømme, og vi hører dessverre ofte om drukningsulykker, både blant norske barn og barn som nettopp har flyttet til Norge. Blant femteklassingene (10-11åringer) er det kun halvparten som klarer å svømme 200 meter. Mange besteforeldre gir bidrag til svømmeopplæring ved å ta barnebarna med i svømmehallen eller følger dem på svømmekurs.


Ved lek og bading i vann, elver og sjø må barna ha oppmerksomt tilsyn. Husk at et barn som strever i vannet, vil ikke ha krefter til å rope om hjelp - det har nok med å holde seg flytende og puste. Et barn som er stille i vannet kan altså være et barn som er i ferd med å drukne. Dersom du vil lese om hjerte-lunge-redning, se gjerne her: https://www.besteforeldrebloggen.com/post/når-noen-er-i-nød-ring-1-1-3-og-gi-førstehjelp


Apropos det med ikke å bade like etter å ha spist – glem det. Å ha spist like før bading gir ingen større fare for drukning ved alminnelig badeliv. Dette sier fagpersonell og forskere ved Norges Idrettshøyskole.


Blæretangen har jeg forresten fått et bedre forhold til. Nå tåler jeg godt å hilse på den langs leia av den korte svømmeturen min. I tillegg er den et godt kosttilskudd - rik på jod - og jeg har begynt å bruke den både i kjøttsuppa og i fiskesuppa.


Så langt har ikke sommerens temperaturer fristet til utebad. Jeg sitter heller på hytteverandaen og observerer endene og ternene på deres svømmetur. Badedrakten ligger i kommoden – enn så lenge.

126 visninger