Uten barnebarn – like lykkelig

Når man har barnebarn, og relasjonene i familien er gode, så kan man kjenne på en herlig lykkefølelse. Det blir besøk og telefoner, bestemor strikker små plagg til den lille, og samtalene dreies ofte rundt familiens yngste. Uttrykket om at barnebarn er livets dessert har sin berettigelse.

Mange mennesker har ikke barn og barnebarn – å være barnløs gjelder for hver åttende kvinne og hver femte mann. Har de det bedre enn dem som er foreldre/besteforeldre? De har ofte bedre tid og økonomi til for eksempel feriereiser, herlige naturopplevelser, til å nyte kulturliv, eller til å møtes på kafé med venner. De har kanskje færre bekymringer – som besteforeldre kan man uroe seg over ulike forhold med barn og barnebarn.

Eller er det slik at de mangler de livsinnhold og er ulykkelige?

Artikkelen Ingen risiko å bli gammel i Tidsskrift for Norsk psykologforening (2012) presenterer forskning om dette. Her leste jeg at det er en utbredt oppfatning at barnløse lever mindre meningsfulle og berikende liv enn de som er foreldre, og at folk tror at de er mer ensomme og deprimerte i eldre år. Forskere har undersøkt om dette virkelig stemmer. De intervjuet 5500 nordmenn mellom 40 til 80 år, og svarene oppsummerer de slik:


· Barnløse i denne aldersgruppen er ikke mer deprimerte eller ensomme, heller ikke de eldste som har behov for hjelp og støtte.

· Blant kvinner var det å ha barn forbundet med noe høyere selvaktelse og tilfredshet med livet. Blant menn var det ingen slik sammenheng.

· Undersøkelsen fant heller ingen holdepunkter for at fraværet av barn er verst når man ikke har partner.

De som er ufrivillig barnløse vil naturlig nok gå gjennom en periode med sorg og skuffelse når de må forsone seg med at de ikke får barn. For de fleste er dette forbigående. De finner andre verdier i livet å konsentrere seg om, de lever ut sine interesser, og de kan ha stort nettverk av venner og familie. Mange gir tid og oppmerksomhet til barn i den øvrige familie, som nieser og nevøer, eller til venners barn. Likevel er det forskjeller – for noen varer sorgen over ikke å ha egne barn livet ut.

I nevnte artikkel kan en lese at når ektepar før 1960-årene ikke fikk barn, så var dette som oftest ufrivillig. Å bli foreldre har vært, og er, noe viktigere for kvinner enn for menn. For noen tiår siden var det sterke forventninger fra samfunnet om at kvinner måtte bli mødre. I disse årene hadde de ikke like store muligheter til deltakelse i arbeidslivet som nå, og deres oppgaver var dermed mer knyttet til hjem og omsorg for barn og eldre. Å ikke kunne bli mor eller far ga sorg og en følelse av mislykkethet. Enkelte vil nok hevde at det fortsatt er store forventninger til å få barn, noe som viser seg ved det store fokuset på barn – foreldre – besteforeldre gjennom medier og reklame.

Hvordan kan så venner med og uten barnebarn møte hverandre? Kan det bli for mye prat om barnebarn når man er i besteforeldrealder? Jeg har skrevet litt om dette i et tidligere innlegg, Small-talk om barnebarn. I vennskapelige sammenhenger er det naturlig å gi hverandre rom ved å ta i mot og lytte til den andre. Likevel – på samme måte som jeg ikke vil høre altfor detaljerte utlegninger om tippeliga, fotballcup, slektsforskning eller finurlige, historiske anekdoter – må også jeg begrense meg når jeg forteller om mitt barnebarn.

Om vi ikke nyter av den samme desserten, må også jeg låne øre til mine venner om deres rike liv og deres goder.

309 visninger