Velkommen, gutten vår!

Langt sør i Colombia fikk min datter og svigersønn møte barnet sitt for første gang. Hjemme i Tromsø, akkurat på klokkeslettet, plasserte vi det norske flagget på husveggen. Med stolthet og våte øyne tok mannen min og jeg en selfie foran flagget. Vi hadde fått et barnebarn!


Ukene og månedene forut var preget av forventning og uvisshet. Ville det bli en gutt eller en jente? Hvilken alder? Hvilken bakgrunn ville barnet ha? Det ble et langt og intenst svangerskap for foreldrene: To helgekurs, fire hjemmebesøk fra Bufetat, besøk hos lege og psykolog. Det var papirer som skulle sendes. Barnet, som de ikke visste særlig mye om, var samtaleemne hver gang foreldrene og vi møttes.


Jeg kjøpte garn og la opp masker for å strikke. Hvilken størrelse skulle jeg velge? Seks måneder, ett år, to år? For sikkerhetsskyld valgte jeg to år, til en jakke og ei lue.

Så kom rapporten med bildet: En gutt på to år. Litt alvorlig i øynene, men energisk i uttrykket. Det så ut som at han heller ville bevege seg enn å stå stille og bli fotografert. I papirene sto det at han liker å spille fotball og å danse. Det fikk vi senere gledelig bekreftet.


Det viste seg at barnebarnet vårt ble gitt til sine nye foreldre allerede i det første møtet. De hadde ønsket en gradvis overgang, men slik er ikke systemet. Hvordan ville han takle dette? De kloke og omsorgsfulle foreldrene lekte med ham – de vet at lek åpner opp for nærhet og god kontakt. Allerede i drosjen til hotellet hvor de bodde, på fanget hos sin pappa, ble det spilt på slurva. Med smil og latter. Samme kveld og påfølgende dager kom det meldinger med bilder og film i en lukket Facebook-gruppe. Her viste de fram det skjønne barnebarnet vårt i lek med biler, fra bassenget, fra sklia på en lekeplass. De viste fram spisesituasjoner hvor mamma ga ham yoghurt eller bønner. Dagene gikk, også i Colombia. Gutten deres sov regelmessig, fikk vi vite, både under siestaen og om natten. Han viste god matlyst, han lot seg trøste og ville bli kost med. Tilknytningsarbeidet var nå i full gang, og så langt hadde alt gått over all forventning. Vårt barnebarn hadde ikke vist noen synlige uttrykk for at overgangen var vanskelig for ham.


Endelig: Den siste dagen i mai – det var sol og litt vind – møtte vi opp på flyplassen; tante, bestefar og meg som bestemor. Vi var utstyrt med flagg, ballonger og sterk spenning.


Vår kjære nybakte barnefamilie var blant de første av passasjerene som kom. Smilende foreldre og en observerende gutt i armene på sin pappa. Han trengte straks å bevege seg, han småsprang litt rundt, med mange øyne på seg. Vi driblet med en ballong. Tante løftet ham høyt opp i lufta til stor jubel. Endelig fikk jeg holde ham ei kort stund, jeg fikk lukte ham og kjenne på huden hans, før han ville ned igjen. Jeg kjente meg uendelig stolt og takknemlig.


Vi kjørte hjem. Livet som besteforeldre var startet for oss.

438 visninger